Lasses tant og fjas

Fotball-VM sparkes nå i gang, og jeg er på en måte med, takket være en gal nordmann med utforskerlyst og visjoner.

Kollega og tidligere Englands-proff, Bjørn Heidenstrøm, er over snittet klar for en utfordring eller to. I 2005 gikk han og to andre fra Oslo til Kristiansand til inntekt for Soccer Against Crime. En uke, syv dager på beina er ikke noe hvem som helst gjør sånn bare for gøy.

Men dette var ikke nok for Bjørn. Han ville mer, og ønsket å kombinere sine utforskerlyster med å sette fokus på noe viktig, noe bra. 20. juni i fjor satt Bjørn seg på sykkelen i Oslo. Målet lå noen mil sør, nærmere bestemt i Sør-Afrika hvor årets fotball-VM avholdes.

Målet med turen var å samle inn signerte fotballdrakter for å sette fokus på flyktningearbeidet NRC (Flyktningehjelpen) gjør. Disse draktene skulle deretter sys sammen til en gigantisk fotballdrakt. Fotballfamilien er stor og inkluderende, og Bjørn har i følge rapporter (som kan leses på bloggen hans: theshirt.no) opplevd åpne armer, dører og vennlighet. Det har nok vært noen utfordringer også. En måned uten dusj, mann med pistol som ville ha sex med han (sagt til TV2) og annet snadder.  

Men, ingenting stoppet denne mannen. Han skulle fram, han skulle lykkes. 335 dager etter han forlot Oslo syklet han inn til Johannesburg og ble møtt av CNN, TV2, Kjetil Siem og et voldsomt oppbud. Helt på sin plass for en stor mann.

Dagen etter han kom fram var den offisielle åpningen av Soccer City, arenaen hvor det i dette øyeblikk spilles fotball, VMs åpningskamp mellom Sør-Afrika og Mexico. Nærmere 80.000 mennesker var på plass under åpningen, og der kom Bjørns drakt ut på banen, ferdigsydd. Siem hadde dratt i en tråd eller to og fått noen til å sy sammen symbolet for Bjørn. Over 600 drakter, sydd sammen til en. Et symbol, kommet i stand på grunn av en gal nordmanns visjoner og drømmer.

Når en mann gjør noe så drøyt som Bjørn har gjort, jeg gjentar: 335 dager på sykken, fra Norge til Sør-Afrika! Ja, da føler jeg at jeg har et stykke igjen. Men, like fullt har jeg bidratt. Jeg er "med" i VM, jeg er med på The Shirt. Drakta mi fra min unge karriere som mellomtung tanksenter for Lincoln High School i Des Moines, Iowa, ble signert og levert Bjørn før han reiste i fjor. Drakta henger der stolt ved siden av en signert Barcelona-drakt. Zlatan, Messi og Vangstein. Side ved side. Ja, jeg er litt stolt, til tross for at jeg nå er en heltung fluefisker som ikke har syklet noen drøye mil for et bra symbol og til tross for at jeg ser VM fra godstolen hjemme i stygge trygge Oslo.

VM er i gang. Han gleder seg nå.  


Inne i ringen der, stripete drakt. Den er min. (Foto: theshirt.no)


Lincoln High School og FC Barcelona. Likestilt på The Shirt. (Foto: theshirt.no)

Fiskekamerat Dun Ove og jeg har lenge gått med et filmprosjekt i magen. Vi har ønsket å lage en film om vår store lidenskap, fluefiske. Nå har vi, sammen med Tobben, hoppa ut i det med begge beina og prosjektet "365 Fluefiskeåret" er i gang.

Det er noen år siden prosjektet så sin spede begynnelse, men når man skal lage film er det viktig å ha med seg dedikerte folk. De må klare enkle ting som å holde avtaler, være til å stole på, kunne respondere sine kamerater og ha evnen til å ikke alltid komme opp i situasjoner som betyr uforutsette endringer av planer.

Tobben er en bra mann. Tobben er til å stole på, han holder avtaler, responderer sine kamerater og han havner ikke alltid opp i situasjoner som betyr uforutsette endringer av planer. Da ble det veldig naturlig for Dun Ove og meg å ta med oss Tobben på prosjektet. At Tobben også er en veldig god fiskekamerat, en bra fyr og en mann som innehar masse kunnskap er selvfølgelig vel så viktig.

Så da skal man på sikt gi ut en DVD da, om den litt sære og nerdete hobbyen sin. Vi håper den er i butikken rundt 1. desember og vi har med oss Sherpa Distribution, Norges beste på distribusjon av fiske-, natur- og dokumentarfilmer i ryggen, så vi føler vi er i veldig trygge hender.

Vår første trailer kan sees på www.tisleia.net/films.html eller i vinduet under.
Kom gjerne med tilbakemeldinger på hva du synes om snutten vi har lagt ut.

En rask sjekk på forsiden av blogg.no viser at det har vært sjokkerende nyheter i dag. Petter (hvem nå enn det er) måtte forlate et eller annet hotell. Å gud, azz, lizzom, det er helt sykt azz.

Kanskje man skal skylde på ungdommelig uvitenhet? Jeg håper det.

Jeg er fortsatt satt ut av nyheten om at Gustav ?Ludvigsen? Lorentzen (62) hadde gått bort så altfor tidlig. En mann så unik at det faktisk var helt greit at han bar pianostripete slips.

Som min gode venn Torgeir sa, er en viktig del av barndommen, norsk rock og kulturliv borte.

Gustav Lorentzen var et unikum i norsk sammenheng. Han hadde den mesterlige evnen til å kombinere lekenhet og humor med et fantastisk musikalsk talent. Det sære, spesielle, humoristiske på grensen til psykedeliske som duoen Knutsen (Øystein Dolmen) og Ludvigsen (Gustav Lorentzen) lagde er noe ingen har klart å kopiere.

Som barn på 80-tallet ble jeg introdusert til denne duoen som brukte syltetøy som sminke og hadde en grevling i taket samtidig som de ventet på en konge som kanskje skulle komme.  I voksen alder har låtene fått nytt liv for meg. Lorentzen og Dolmen skrev egentlig barnelåter, men hadde evnen til at de også traff en voksen målgruppe. Det er også ganske unikt.

Dessverre fikk jeg aldri personlig oppleve Knutsen og Ludvigsen fra scenen, men låtene vil leve videre til evig tid. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Knutsen og Ludvigsen vil være populære for mange fremtidige generasjoner.

Hvil i fred, Gustav Lorentzen.

Juba Juba!


(Tegning: Øystein Dolmen - hentet fra www.knutsenogludvigsen.no)

Det er kanskje i overkant tidlig, men det er tid for synsing og etterpåklokskap.

Vinter-OL er i gang og jeg gleder meg til to uker med vinteridrett fra Vancouver. Fotball vil alltid stå høyest hos meg, men jeg storkoser meg med vinteridrett, og OL er rett og slett veldig morsomt.  

Før årets leker i Vancouver har norsk sportspressenær sagt som alltid vært særdeles offensive før og bestilt gull, sølv og bronse i bøtter og spann. Pressefolk rundt i norske mediehus har snakket om tidenes medaljefangst med over 30 medaljer, hvorav 13 gull på det meste.

Nå er de olympiske leker akkurat i gang, men allerede nå ligger tipsene langt bak skjema. De fleste tipsene hadde norske utøvere som medaljekandidater og utfordrere på alle av dagens øvelser.

Kort oppsummert står Norge uten en eneste medalje etter første dag i Vancouver.

Håvard Bøkko mislykkes i jakten på medalje på 5.000 meter i skøytehallen og måtte ta til takke med den utrolig kjedelige fjerdeplassen. I utgangspunktet burde vel unge Bøkko vært en klar medaljekandidat, han har i flere år vært nærmest ustoppelige Sven Kramer av alle i internasjonal skøytesport. Men oppladningen til lekene har nok ikke vært helt optimal med trenerskifte, intern uro og skulderskade. Man må også huske at Bøkka slet med svineinfluensa tidlig i sesongen. Han gikk også en 10.000 meter på Hamar med sykdommen i kroppen. I ettertid kanskje ikke en veldig god vurdering.

I hoppbakken var forventningene igjen skrudd opp til medaljenivå etter at Anders Jacobsen presterte noen gode renn i forkant av lekene. Han ble også beste norske på niendeplass, etter å ha mislykkes totalt i sitt første hopp i normalbakken.

På skiskytterarenaen var det jentene som skulle i ilden. Både Tora Berger og Ann Kristin Flatland har levert gode resultater tidligere i sesongen og det ble snakket om medaljesjanser. Flatland ble beste norske på 10. plass med en bom. Berger bommet to ganger og endte på 30. plass.

Er dette en nedtur? Mislykkes Norge allerede før OL egentlig er i gang? Eller har forhåndstipsene vært i overkant offensive?   

Jeg tror ikke det finnes et godt eller riktig svar på det, men jeg heller mot at forhåndstipsene er i overkant offensive. Kan være at slike forhåndstips er lagt opp etter "i beste fall"-teorien. Norge kunne stått med flere medaljer etter dagens tre medaljeøvelser med full klaff. Det ble skivebom.

Samtidig er det nok viktig å huske at toppidrett er preget av meget små marginer. Hadde Ann Kristin Flatland truffet en halv centimeter lengre til høyre på bomskuddet sitt på stående skyting hadde hun sannsynligvis vært veldig nære pallen. Mål opp en halv centimeter så skjønner du hvor lite som skiller medalje og 10. plass. I fotball trenger du kun å bomme på treffpunktet på ballen med et par millimeter og et skudd som burde gått i mål kan gå meter utenfor.

Nivået i internasjonal toppidrett er naturlig nok veldig høyt, og jeg tror det er viktig at vi nordmenn ikke går rundt og tror at medaljene kommer av seg selv. Kanskje man rett og slett skal mane til litt nøkternhet?

For å ta medalje skal alt klaffe. En utøver skal ha dagen med tidenes personlige toppform både fysisk og mentalt, skal treffe på taktikken, utstyret skal fungere optimalt og forholdene skal gå utøverens vei. En bom og en gullmedalje kan bli en syvendeplass.

Det er tross alt ikke bare nordmenn som konkurrerer og er gode i våre "paradegrener". Så får vi heller kose oss med gode idrettsprestasjoner uansett nasjon og juble høyt de gangene nordmennene treffer.

Til slutt ? jeg kommer ikke utenom Petter Northug jr. Dette skifantomet fra Trøndelag som alle har så store forventinger til. Seks gull av seks mulige har det vært snakket om. Er det virkelig noen som tror at dette skjer? Alt er mulig, men er det sannsynlig? Unge Northug (24 år gammel) må altså treffe på alt seks ganger i løpet av to uker. Vi snakker altså om en skiløper som har syv verdenscupseiere i løpet av karrieren, i tillegg til fem etappeseiere i Tour de Ski. Han har også to individuelle VM-gull i tillegg til to VM-gull på stafett. Det er 14 individuelle seiere siden første seier i 2006, nå forventes det at han skal ta fire nye på to uker. Legger man for mye press på unggutten? Er det noen som husker hvordan Lukas Bauer lekte med han på slutten av Tour de Ski?
Og, i stafettene er han avhengig av lagkamerater også, og norsk herrelangrenn har vel ikke vært i jubelrus i 2009/2010-sesongen om man ser bort fra nevnte Northug?

Let the games begin!

Jeg er på jobb i Spania - livet kunne vært verre.

Som fluefiskende sportsjournalist hender det at livet består av andre ting enn å fiske etter mer eller mindre lettlurt ørret med forskjellige fluekreasjoner. Fotball dukker av og til opp i hverdagen min. Egentlig er vel fotball en større del av livet mitt enn fiske, sånn målt i antall timer, siden fotball er jobben min.

Jeg jobber for, og er stolt tilhenger av, Vålerenga Fotball. Vålerenga Fotball befinner seg i disse dager på La Manga i Spania på treningsleir. Jeg befinner meg også i disse dager på La Manga i Spania. Jeg er ikke på treningsleir. Jeg er på jobb.

Det er ikke akkurat verdens beste vær her nede, sånn i forhold til hva man kanskje tenker om Spania. 12-14 varmegrader, og rett som det er blåser det. Eller, det blåser alltid på La Manga. Det er surt. I dag regner det også. Men, jeg slipper å skrape vinduene for is på bilen. Hører det er en del gode minusgrader i hovedstaden. Flott det.

Når man er på tur er det viktig at man ikke går på en smell. Brakkesyken kan visst snike seg inn på en stakkar når man er på tur i flere dager på samme plass og gjør mye av det samme hver dag. Nå er det sjelden mine arbeidsdager forløper seg på samme måte, men det blir jo en del fotball i form av treninger og kamper. Jeg har lyst å unngå brakkesyken.

Jeg trodde jeg hadde pakket alt jeg trengte, men fant ut ved ankomst at en og annen genser var i manko. Hadde noen snoket i kofferten min på flyplassen eller finner jeg klesplaggene i kåken når jeg kommer hjem?

Mandag, etter hele to dager her nede, dro Thomas, god kollega, og jeg på ekskursjon. Kjøpesenter av den store varianten ble svaret. Jeg hater å shoppe klær, men måtte hive det i meg.
Etter vel og lenge og lenge og vel fant jeg noe jeg kunne bekle kroppen med. >Utrolig nok fant vi ut at vi også måtte ha mat. Vi ramla inn i en matbutikk av amerikanske proporsjoner for å finne noe å dytte i fjeset.

Folk fra Spania er gode på skinke, spesielt sånn Serrano-skinke. Det smaker godt. Vi kjøpte Serrano. Og vi kjøpte Mahou, godt øl fra Madrid. Serrano-skinke og øl, bra kombinasjon på en helt vanlig mandagskveld i Spania et sted. Brakkesyken er foreløpig kurert.

Neida, jeg lefler fortsatt ikke med narkotiske stoffer, men jeg skal realisere drømmen min.

Drømmen, som tidligere omtalt her på bloggen. I høst gikk jeg og drømte om fisketur etter stor og grov vakende ørret på Kolahalvøya i Russland. Passe eksotisk, smått snobbete priser til å ligge i telt i syv dager, rimelig urørt natur. Denne drømmen ser det nå ut til at jeg realiserer.

Dun Ove, jeg og en til har i noen år nå vært en liten fisketrio. Vi har valfartet rundt på Østlandet sommerstid med fiskestang og fluer. Vi har vært en fin liten trio. Tre gode kamerater med samme interesse betyr god stemning, flotte turer i fin natur og av og til ett og annet godt å drikke i sekken. Er du forresten klar over hvor godt mat smaker når det tilbredes i den frie natur?

Jeg har alltid hatt inntrykket av at drømmen om Kola har vært der for alle mann i den lille gjengen vår.

Etter hvert som jeg kjente på denne drømmen ble jeg klar på at dette måtte skje i 2010. Så da kontakter man trioen for å høre om de er klare. Dun Ove svarte umiddelbart og hang seg på. Av fortsatt uvisse årsaker koblet sistemann oss helt ut og sank i jorda. For de som måtte lure, så døde han heldigvis ikke. I følge mine kilder lever han i beste velgående.  

Det var tre plasser ledig til Kola, og vi hadde størst sjanse for å få bli med på turen om vi var tre. Dermed henvendte vi oss til Tobben, bra mann. Tobben har dukket opp titt og ofte på våre ekspedisjoner de siste åra og etter hvert blitt en meget god fiskekamerat han også.

Tobben har alltid gitt inntrykk av at Kola ikke var noe for han. Dette var noe han ikke trodde på.

- Det ser for lett ut, sa alltid Tobben.

Jeg passa på å ringe Tobben da den kalde, mørke og våte høsten hadde fått litt tak i kroppene våre. Omtrent følgende telefonsamtale fant sted.

- Halla mann. Står til? Du hør her, Dun Ove og jeg har bestemt oss for Kola til sommeren, midten av juli. Det er en ekstra plass. Regner med at du er klar, sier jeg.

- Helvete, nå tok du meg på senga her. Ja, jeg er vel det, responderte Tobben.

Ja, så ble det sånn da. Vi ble en trio allikevel.

Akkurat nå har vinteren sitt meget kalde grep over Østlandet. Snøen ligger tung, og det faller mer i skrivende stund. Vi håper det betyr bra vannføring i våre norske favorittelver til sommeren.
Jeg innrømmer glatt at jeg synes det virker lenge til isen går i marka og vi kan dra på de første turene hvor fjærmygg står på menyen for ørreten. Tiden bruker vi til å binde fluer, se fiskefilmer og fordype oss i forskjellig litteratur.

Det er "bare" et halvt år til vi reiser. Til Kola. Til stor og vakevillig ørret. Det må bare bli bra.

Nei, jeg har ikke plutselig i en alder av over 30 plutselig blitt narkoman. Ei heller har jeg blitt akutt tørst og samtidig pådratt meg et like akutt tilfelle av dysleksi.

Foren eder kamerater. Jeg drømmer om en tur til gamle Sovjetunionen, nærmere bestemt til Kolahalvøya i Russland.

På Kola finnes det ørret, stor ørret. Ørret som spiser bitte små innsekter som sitter på vannflata. Sånn ørret som jeg liker.

Helt siden den dagen jeg skjønte at jeg liker å fiske etter ørret med tørrfluer, omtrent rundt da Lakse-Truls viste meg en film fra Kola, har jeg drømt om Kola. Men, jeg har valgt å vente med å realisere drømmen.

Det innebærer en viss utgift å reise til Kola for å fiske. Nesten en litt snobbete utgift for å fiske i syv dager. Derfor har jeg valgt å vente til jeg føler meg dyktig nok som fluefisker før jeg har vurdert tur.
Det kan hende jeg nå overvurderer mine egne evner, men jeg skal øve mye i vinter. Bli mye bedre til å kaste. Kanskje til og med få til dobbelttrekket skikkelig. Sommeren 2010 er nåværende mål. Da vil jeg realisere drømmen. Det skal bli syv dager i nesten urørt villmark, ute på viddene, over the hills and far away. På jakt etter nesten skummelt stor ørret.

En stakkar må da i alle fall få lov til å drømme litt.  Akkurat nå drømmer jeg om Kola.

Jeg snakker ikke om fotballsesongen, jeg snakker om fluefiskesesongen.

Jeg stod opp umenneskelig tidlig på lørdag, etter altfor få timer med søvn. Vi skulle jo være tidlig ved elva må vite. Jeg hentet først Frode ute i Bærumstraktene før Frodes bror, Kjetil, ble hentet i Drammen. Vi kom til elva rett rundt klokken 08.00 og det var småfriskt i temperaturen.

De første timene var ikke fisket veldig bra. Frode fikk noen små men det var lite aktivitet i en elv med veldig mye vann. Vi tok tidlig et valg om å flytte på oss. Vi dro til vår favorittelv over alle favorittelver.

Her var det litt mer liv, men overhodet ikke klart for take off. Jeg klarte i alle fall å lure en helt grei fisk. Det føltes godt, for den var litt vanskelig å få til å ta.

Frode disket opp med en nydelig chilligryte til middag. Eller mer korrekt, han hadde laget i stand en nydelig chilligryte i forkant og denne varmet vi på stormkjøkken ved elvebredden. Etter påfyllet beveget vi oss ned til utgangspunktet igjen.

Jeg valgte meg en plass jeg hadde trua på og jobbet med kasteteknikken i påvente av vakende fisk. Det gikk greit det meste av dagen, men det var noe kløning nå og da. Det hører med.  

Så viste den seg der ute. Denne var av mer enn god størrelse. Nå ble jeg liten, i den forstand at jeg for alt i verden ikke ville skremme fisken. Jeg sneik meg som en soldat inne i busker og kratt for å komme oppstrøms. Jeg listet meg så godt en voksen mann kan liste seg med vann til knærne da jeg kom ut i elva og fant posisjonen. Der var den oppe igjen. Spennende.

Fisken vaket ikke hele tiden, men nok til at jeg hadde kontroll på hvor den befant seg. Jeg fikk et flott flyt og fisken tok etter flua, men jeg bommet på tilslaget. Klønete av meg. Ikke gøy.

Nå var jeg sikker på at jeg hadde skremt skjønnheten vekk. Jeg var skuffa over egne prestasjoner. Meldte til Frode hva som hadde skjedd og vurderte å gi meg selv karantene på elvebredden en times tid.

Så viste den seg der ute. Den var ikke skremt. Lykke. Jeg sjekka utstyret, ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Knuter var i perfekt stand, flua lå godt i vannet. Nå gjelder det. Jeg var litt defensiv på det første kastet og flue fløyt et par meter unna hvor fisken stod.
Litt mer offensiv nå. Alt fungerte perfekt og fisken tok flua med den største selvfølgelighet. Stanga i spenn og jeg småløp oppstrøms noen meter for å holde press på den. Plutselig fikk jeg kontroll på den. Nå var jeg sjef. En nervøs sjef. Redd for å miste den selv om ting så ut til å være under kontroll.
Frode ilte til og etter en god kamp ute i strømmen kunne verdens beste fiskekamerat håve rekordfisken. For jo da, jeg satt rekord. Min absolutt største ørret tatt på flue noen gang. Godt over kiloen. Et nydelig eksemplar av en ørret. En skjønnhet. Verdens peneste fisk der og da. Lykke.

Lørdag var jeg på fisketur. Det var stas. Veldig stas.

Lørdag skal jeg fiske. Det blir stas.

Jeg liker å fiske. Fiske er gøy.
Jeg fisker med flue og kalles derfor en fluefisker. Nå har jeg ikke fisket på over tre uker, og det har gjort litt vondt. Sesongen i Norge er kort for tørrfluefiske etter ørret i rennende vann. Å kaste bort nesten en måned på tull uten mulighet til å fiske er derfor mindre smart.  

Men lørdag altså, da skjer det. Da skal jeg fiske igjen. Jeg gleder meg, veldig. Kan nesten ikke vente. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen.

Jeg skal reise tidlig, for det er en dagstur. Opp før fuglene har stått opp og lenge før man kan henge opp sola. Hente fiskekamerat Frode først, så hente Kjetil, Frodes bror. Deretter blir det spiker, om ikke full, oppover dalen. Vil ikke miste lappen.  

Selvfølgelig håper jeg å få masse fisk, stor fisk. Men merkelig nok er det ikke alltid at det teller mest. Jeg håper å finne en og annen fisk som gir litt utfordring, kanskje litt vanskelig å ta, men ikke så vanskelig at jeg ikke får den i håven. Jeg håper også at jeg klarer å bikke kilogrensa for første gang i år, men det blir bonus. Jeg må ingenting når jeg er på fisketur. Annet enn å være ved elva, se på nydelige vak som jeg snart skal kaste på og nyte naturen.  

Jeg tror jeg skal jobbe litt med kasteteknikken på lørdag. Dobbelttrekket trenger mer finpuss. Jeg skal være fokusert. Jeg skal konsentrere meg. Jeg skal kaste bra.

Lørdag skal jeg fiske. Det blir stas.

Det hender at jeg dagdrømmer. Jeg seiler av gårde i mine egne tanker, gjerne for å blokkere ut ting som kan irritere. Jeg liker ikke irritasjon. Jeg kan eksempelvis få et snev av irritasjon i kø. Jeg liker ikke kø. Spesielt ligger saktegående kø i butikken lavt på lista mi over type kø jeg ikke liker.  

I dag hadde jeg av en eller annen merkelig grunn bestemt meg for å gå i butikken rundt klokken tolv for å kjøpe lunsj. Jeg var nok sulten.

Det var mye folk og kø ved kassa. Da var det på tide å dagdrømme litt.

Dagdrømmen i dag tok meg til en strand hvor vannet var krystallklart. Jeg rakk omtrent kun å hente dykkermaska ut av sekken før noe brått vekte meg fra dagdrømmen min.

Jo da, håndverkermannen to hakk foran meg i køen, en fyr som sikkert burde ha et godt grep om ting, mistet et glass med pastasaus. Pastasaus i glass som treffer hardt gulv har visst en tendens til å sprute en del. Da lærte jeg det også. Gamla på noe over 80 i køen bestemte seg nok for et hurtig innkjøp av Vanish etter uhellet. Den kjolen så ikke bra ut. Klumpete pastasaus, type rød farge. Flott og fint.

Jeg tok valget om å være smart, trodde jeg, for jeg innså kjapt at rydding, diskusjoner om skyldspørsmål etter uhellet og alt dette ville ta tid. Jeg flyttet meg til køen ved siden av. Dårlig valg.

Medisinmannen (han gikk i sånn hvit frakketing) som jeg stelte meg bak ville at min køståing skulle vare og dra. Dagdrømmene var jo borte, så nå steg irritasjonen noe. Medisinmannen kjøpte tydeligvis lunsj til tre personer. To rundstykker i tre poser, tre mineralvann og en pakke salami. Dette skulle selvfølgelig betales i tre omganger. En pose rundstykker og en mineralvann i to runder, det samme pluss pakka med salami i runde tre. Hva er vitsen? Hva med å betale samlet da? Kom igjen folkens, folk vil spise egen lunsj her også, uten å måtte ty til nasking!

På vei tilbake til jobb tenkte jeg på at han glepphendte håndverkeren jeg så aldri skal svinge en hammer i mitt hus. Da skal jeg i alle fall ha på meg både hjelm og rustning.
Jeg innså også at jeg aldri mer skal handle lunsj i tolvtiden. Handling av lunsj skal nå gjøres på vei til jobb eller kvelden i forveien. Også må man ikke glemme at pastasaus i glass som treffer hardt gulv lager et voldsomt søl.

Utrolig hvor mye man kan lære seg i løpet av noen korte minutter i butikken...